Kontaktperson: Terje Smith - Telefon: 66 84 90 18 /995 85 520 Epost: te-smi@online.no

Nedenforstående tekst er en artikkel skrevet av Axel Nissen-Lie for bladet "Seilas". Foto: Familien Smith og Axel Nissen-Lie

Et familiemedlem i 50 år Unni og Arne Smith solgte huset for å restaurere den gamle redningsskøyta. Nå er båten overtatt av sønnen Terje og hans kone, og den er bedre enn noen gang. Men sommeren 2013 gikk det nesten galt.

Redningsskøyta "Liv" er meget nært knyttet til familien Smith. Unni og Arne kjøpte skøyta i 1964 som unge småbarnsforeldre uten noen form for seilererfaring. Å eie en skøyte er en livsstil som har preget familielivet. I 2013 var det 120 år siden redningsskøyta ble satt i tjeneste, og hun har vært i familiens eie 50 år. Seilas møtte tre generasjoner i salongen i den berømte skøyta høsten 2013.

Dramatisk på Læsø.

RS "Liv" har seilt jorden rundt og har seilt til Svalbard. Skøyta har også deltatt i Tall Ship Races åtte ganger og vunnet sin klasse i fem av dem - og to ganger overall. (Merknad: i 2014 kan en plusse på dette da Liv vant både sin klasse og overall på etappen Begen-Esbjerg)

Det var også med på sommeren 2013, hvor den også vant og sønnen Oscar fikk en fin oppmerksomhet (fin kniv) som flåtens yngste mannskap. Men det holdt på å gå galt.

Det startet med en litt for nær passasje av en jernstake ved Lysekil i Sverige. Skøyta smalt på grunn i seks knop, men hoppet greit over steinen. En dykker ble sendt ned og det ble avgjort at båten skulle på land.

Vi fikk organisert slippsetting på Østerhavn på Læsø, forteller Terje Smith, som overtok skøyta fra sine foreldre i 1997. Det var en enkel jobb som skulle gjøres. Båten ble trukket opp på en slipp som er beregnet for fiskeskøyter.

"Liv" var vel for smal for slippvognen. Den hadde også dårlig støtte under kjølen da den hvilte kun på to bjelker som ikke hadde treputer og vi fikk da stål mot stål. Idet skøyta var oppe av vannet, startet den å gli bakover, forteller Terje, som stod på dekk. Kona Inger var på land og filmet det hele.

Dramatikk i sommer, men det endte godt.

Utrolig nok holdt skøyta balansen mens den gled bakover. Den kunne like gjerne ha falt sidelengs og tatt livet av folk som stod og så på. Det ville også vært svært farlig for dem om bord.

Idet RS "Liv" skled av vognen, dunket den i bakken og "Liv" fikk skader på kjølen. Skøyta skled videre bakover, og banket inn i en flytebrygge, og fikk flere skader i bordgangene på babord side. Når det først gikk galt, var det bra at det ikke gikk verre.

Danskene tok fullt ansvar. Det var ingen diskusjon. Jobben måtte settes i gang straks. Treverket tørker raskt om båten blir stående på land om sommeren og undervanns-skroget ville ha sprukket opp hvis båten hadde blitt stående lenge. Det ville medført store lekkasjer. Det ble ikke full sommerferie for arbeiderne på slippen, og for familien ble det to uker i sommerhus og jobbing på slipp.

Reddet 132 liv.

Norsk Selskap til Skibbrudnes redning, i dag Redningsselskapet, ble stiftet i 1891. Organisasjonen ønsket å satse på seilende skøyter som kunne krysse langs Norges værharde kyst for å berge mennesker og båter. Seilskøyter ble valgt fremfor dampskip på grunn av pålitelighet, manøvreringsdyktighet og kostnader.

Selskapet utlyste en konstruksjonskonkurranse. Vinneren ble foretningsmann og skipsreder Christian Lauritz Stephansen med en tegning som ble utgangspunktet for "Liv". 

I juryen satt Colin Archer. Han modifiserte utkastet. I 1893 ble de første redningsskøytene bygd på oppdrag av Redningsselskapet, RS 1 "Colin Archer" og RS 5 "Liv". "Liv" er smalere og har en større mesan enn skøytene fra Colin Archer. "Liv" er raskere på kryss, særlig i frisk vind. RS "Liv" var i redningsselskapets tjeneste til 1932. Båten var i alle år stasjonert i Nord-Norge. Hun fulgte som regel skreifisket fra Vadsø til Helligvær utenfor Bodø. I løpet av de 28 årene reddet skøyta 132 liv fra en sikker død. 41 skip ble reddet og 1338 fartøy fikk assistanse.

"Liv" ble solgt til lensmannen i Ibestad på Rolløya, øst for Harstad. Etterhvert ble det installert motor, bygd styrhus og skøyta ble rigget om. Kjølen ble også redusert for å gi mer behagelig gange (familien er nå på jakt etter den originale jernkjølen).

Etter krigen ble skøyta ombygd til ferge, sertifisert for 60 personer og gikk i rute mellom Kirkenes og Jakobsnes. 1963 fikk Jakobsnes veitilknytting. Den nedslitte skøyta ble strippet for verdier, og det ribbede skroget skulle senkes på dypt vann. Et våkent medlem av Redningsselskapet kjøpte imidlertid båten av kommunen for en krone. "Liv" ble tauet til Kristiansund i stafett av skøytene som var i tjeneste.

Båtkjøpere uten erfaring

Arne og Unni Smith hadde en 14 fots Tunejolle som den unge familien brukte til holmeturer i Indre Oslofjord. Unnis båterfaring begrenset seg til roturer på innlands farvann, mens Arne hadde erfaringer fra en snekke i Vestfold.

Vi var blitt en familie med to små barn som ønsket oss en båt som var stor nok til å reise på ferie med, forteller Unni Smith. Familien ble tipset om redningsskøyta på Nordvestlandet, og Arne, som var på reise i traktene, tok en tur for å se på "Liv". Den var temmelig stor. Det som var greit, var at om vi ble eiere av "Liv", ville vi aldri senere ønske oss større båt, tenkte vi. Vi overtok "Liv" høsten 1964, forteller Arne. Det måtte mye arbeid til for å gjør skøyta sjøklar. Den manglet rigg og seil, ei heller hadde den motor eller innredning, men treverket virket bra. De visste at de ikke kunne klare alt, men tok sjansen på å få henne klar for seilas til Østlandet i løpet av den påfølgende sommeren. Et lokalt verksted bidro med arbeidet, og skøyta fikk en letthåndterlig bermudarigg.

Dramatisk start

Sommeren kom og etter en ukes jobb med båten, la de kursen sydover med to bleiebarn. Og det gjorde de helt uten noen form for seilerfaring.

Etter fire timer stoppet motoren. Vi hadde ikke noe valg, vi måtte lære oss å seile, forteller Unni og Arne. Båten var uten innredning, og under dekk lå to sjøsyke småbarn. Madrasser ble pakket rundt barna på ett og to år, slik at de ikke skulle rulle rundt under dekk. Dønningene var store, og det var nesten ingen vind.

Vi drev mot klippene ved Stad. Vi forsøkte å baute, men hadde ikke styringsfart, minnes Arne, som var bekymret for at båtlivet skulle få en rask slutt. Men vinden kom, og seilasen kunne fortsette. De fikk en frisk bris fra nord, men kom seg ikke til Oslo i løpet av de to ukene som var satt av i ferieplanen. Båten ble seilt hjem i noen langhelger, og tidlig på høsten var "Liv" endelig hjemme i sin nye havn.

Motor var for dyrt

Det tok et par år før vi fikk satt inn motor, men det ble en lærerik periode, mimrer Unni og Arne. Det hendte at de ikke traff bøyen i Paddehavet, men presisjonen ble stadig bedre. Familien fikk mange fine turer langs Sørlandskysten og på Sveriges Vestkyst.

Jeg husker godt da vi seilte ut fra Kragerø med kurs nordover. Vinden døde, og uten motor og med motstrøm ble det ikke slik vi planla.  Etter to døgn klarte vi til slutt å komme inn til Lillesand, forteller skøyteparet.

I årene uten motor lærte vi å seile i smale sund og å finne ankringsplasser for en båt på 47 fot og 33 tonn.

Etterhvert fikk familien råd til å sette inn en motor, og "Liv" fikk dessuten tilbake sin originale rigg.

Solgte huset

I 1972 ble Seilskøyteklubben Colin Archer stiftet. Klubben var sannsynligvis den første frivillige foreningen som ivaretok kystkulturen i Norge. Arne ble klubbens formann. Barna ble større og gikk fra minus til pluss. Med unge rormenn om bord ble rekkevidden lenger.

Det ble gjerne fire ukers seilferie på sommeren og turer i de fleste helgene. "Liv" ble vår hytte og vårt sommerhus. Også påskene ble brukt til seiling. Tipper vi hadde noe som 60 overnattingsdøgn ombord, forteller Arne og Unni.

Sammen med "Rundø" gikk turen i 1975 til Skottland, Hebridene og Shetland, og året etter til Østersjøen. "Liv" deltok på ulike stevner, også i Færder`n og Hollænder`n med barna som mannskap.

Til tross for at "Liv" var blitt oppgradert helt siden båten ble kjøpt på 1960-tallet, var det klart at noe drastisk måtte gjøres med skøyta.

Vi følte at det var et historisk sus over båten. Vi oppdaget at "Liv" var en kjent og kjær redningsskøyte, særlig i Nord-Norge, og vi følte en forpliktelse til å ta vare på båten, sier Arne. Dette ble blant annet bekreftet i 1979 i Reine i Lofoten hvor det kommer en hyggelig kar bortom og sier "Æ kjent dokker igjen". Vi spurte når han sist  så båten, jo det var i 1912! Når båten ble seilt friskt, kom det adskillige liter vann gjennom dekk og ned i køyene. Også regnvann sivet ned, og skapte råte. Festet mellom spant og dekksbjelker begynte å svikte. Samtidig hadde Carl Emil Petersen satt i gang en omfattende restaurering av RS 10 "Christiania", en båt som var langt verre enn "Liv". Vi holdt familieråd.Vi fikk avslag på støtte fra kulturrådet, og fikk ikke økt huslånet for å kunne finansiere en restaurering. Den eneste muligheten vi så, var å selge huset, forteller ekteparet. Vi kunne solgt "Liv", men hva slags skjebne ville hun ha fått? Villaen ble solgt og familien flyttet inn i en enklere rekkebolig. Mellomlegget rakk til startkapital for å sette i gang en restaurering. Idet "Christiania"  ble løftet ut som nyrestaurert båt i 1978, ble "Liv" løftet inn hos Hansen og Arntzen i Stathelle som verftets neste prosjekt

Verftet jobbet på ukedagene, og fredag kveld tok vi over. Vi fikk lov til å overnatte på spiserommet. Karene på verftet var imponert over arbeidsinnsatsen til Terje og Martin, og de kom med en liten TV, slik at barna i hvert fall kunne få en pause for å se tippekampen, forteller Arne og Unni.

Restaureringen tok nesten et år.  Motorsagen var i starten det mest effektive verktøyet. De fleste spantene og undervannsskroget var OK. Det ble montert ny jernkjøl (7 tonn). Nytt fribord ble bygd opp plank for plank i fem cm tykke eikeplanker. Disse ble festet med galvaniserte skipsspikre som var forsenket. "Liv" fikk dessuten nytt dekk av tettvokst furu. Det ble mye barnearbeid, matrosene var 14 og 15 år gamle, og de lærte mye.

Vi plugget hvert hull med en trepropp, over 7500 propper, forteller Terje.

Etter restaureringen ble det lengre havseilaser med deltakelse i Tall Ships Races, ote i meget friskt vær,

Bryllupsreise med svigermor.

I 1991 la "Liv" ut på jordomseiling. Kursen fulgte vikingenes rute til Amerika og de fikk utforsket Grønland grundig på veien. Båten gikk gjennom Panamakanalen.

Mens "Liv" var på jordomseiling, ble Terje gift med Inger.

Jeg var klar over skøytas rolle i familien, og jeg var også klar over utfallet - om mannen måtte velge mellom båt eller kone, forteller Inger, som nå er medeier i redningsskøyta. Vi tok bryllupsreisen ombord i "Liv" fra Rarotonga via Australia og Syd-Afrika og hjem. Det er ikke mange som gjør det sammen med svigermor og sover i en loskøye, forteller Inger.

"Liv" kom hjem fra jordomseilingen i 1993, og i 1997 ønsket Unni og Arne å trappe ned. Terje påtok seg å overta den gamle skøyta.

Min lillebror Martin tok over det gamle skipperhuset. Det ble en grei avtale og et problemfritt oppgjør, forteller Terje med et smil.

Inger og Terje fikk muligheten for de store opplevelsene, men også ansvaret for en kulturskatt.

Unni og Arne er velkommen ombord, og de har fremdeles glede av båten. Også sommeren 2013 var den eldste generasjonen med, og de kom ned til Læsø for å hjelpe til med å reparere skaden.

De gir oss frihet til å gjøre de endringene vi måtte ønske, men jeg ville nok få enreaksjon om jeg monterte baugpropell, noe jeg heller ikke har noen planer om, forteller Terje.

Han har nok arvet sine meninger fra foreldrene sine, og han må også koordinere/samarbeide med riksantikvaren i det videre vedlikeholdet. "Liv" er tatt opp på listen over verneverdige fartøy.

Kontinuerlig arbeid

"Liv" har aldri vært bedre enn i dag, forteller de stolte besteforeldrene fra salongen. Arne er nå 81 år, men har ingen problemer med å entre den bratte leideren ned fra dekk. "Liv" har høy teknisk standard, men mangler mange av de moderne hjelpemidlene. Det finnes ingen ruller for seilene eller noen form for vinsjer, bare et manuelt ankerspill. Skøyta seiles på samme måte som i gamle dager, men har nå motor.

De yngre har arvet et levesett og en kultur fra skøytemiljøet. Det er ofte morgendukkert, om enn ikke så ofte som før. Da var det morgendukkert før frokost uansett hvor skøyta befant seg.

Unni og Arne har seilt "Liv" over 100 000 nautiske mil. Dette har brakt med seg minneverdige opplevelser, for eksempel overveldende mottagelse i USA, Stillehavet og Australia. Det har selvfølgelig vært utfordrende situasjoner, i noen tilfeller har det vært "narrow escapes". Det mest ekstreme var på Grønland hvor vi hadde to orkaner. I den siste brakk stormasten under en seilmanøver. For bare fokk kunne de fortsette i dårlig sikt og uryddig farvann til nærmeste havn (Egedes Minde). Meteorologene på flyplassen hadde målt vind på over 75 knop, tilsvarende 41 m/sek, og de mente at "liv" måtte ha opplevd enda sterkere vind.

Suvenir: "Liv" er stappfull av gjenstander fra alle verdens krik og kroker, som denne fra Stillehavet.

GPS-antennen fulgte med masten ned, og da var det godt at skipper Arne kunne navigere på "gammel måten" med opptil 70 graders misvisning i svær sjø.

For noen vil vel våre opplevelser med "Liv" fortone seg som galskap. I den forbindelse siterte vår gode venn Carl Emil Petersen ofte den franske filosof Rochefaucauld: "Den som lever sitt liv uten enhver form for galskap, lever et fattig liv". Vi har fått vår del, sier Arne.

Unni legger til: Vi har levd et rikt LIV.

Unni og Arne er tildelt Norsk Havseiler og Krysserklubbs hederstegn og er utnevnt til æresmedlemmer i Seilskøyteklubben Colin Archer (SSCA).

Unni og Arne har også skrevet boken "Det gjelder Liv" som er utgitt på Norsk Maritimt Forlag.

axel@seilas.no